Sitter du i rullestol har du en merkelig automatisk immunitet. Og den er det ingen som tør rokke ved. Makten i å være uangripelig er ikke til å kimse av.
Vi lever i et samfunn med et individfokus uten like. En ting som definerer individet er makten det sitter på. Det betyr at de ’maktesløse’ mangler en bit av denne helheten, og kommer til kort. Men avmakten er ikke forbeholdt dem ikke kan stå opp for seg selv, bokstavelig talt. Tvert om, de funskjonshemmede har masser av makt. Den prakker vi på dem uten forbehold.
Den som sjokkert mener at dette er langt over streken, skal gå hjem og skamme seg. Hverken funksjonshemmede eller polemikere skal krediteres for statusen som avviker alene. Man skal kunne mene noe om de funksjonshemmede, og til dem, så de ikke forsvinner ut av vår bevissthet. Og man skal gi dem plass i offentlig debatt så man kan ta til motmæle mot det klamme samvittighetsregimet som eksisterer.
Er det fair?
Om man skal følge den gyldne regel, skal man gjøre mot andre som man vil at andre skal gjøre mot seg. Eller la vær å gjøre det samme, alt ettersom. Man skal se individet i gruppen og oppføre seg deretter. Men hvor i klemma skal man få tid til det? Det er heller ingen andre grupper forunt, så hva skulle kvalifiserere funksjonshemmede til denne statusen?
Paradoksalt nok er det på grunn av skammen over egen lytefrihet vi jenker oss. Det sitter nemlig innsydd i bevisstheten at man ikke møter noen hindringer på sin vei. Det unnlater ikke de handikappede å minne oss mildt sørgmodig på. Da overmanner den dårlige samvittigheten oss. Velvillig lar vi rollene byttes om og overleverer det naturgitte overtaket til dem som er svakere.
Det er noe beundringsverdig ved det, det aner meg, men mest av alt synes jeg det er unaturlig og påtatt. Blir de mindre dysfunksjonelle dersom vi underkaster oss? Faktum er at det er forholdet mellom de ulike utgavene av kropp som utgjør maktstrukturene. Vi etterstreber en unison og friksjonsfri sympati for alle som opplever at kroppens funksjoner skorter på visse punkter. Det er den ressursmette gruppens avlat til den innskrenkede, men det blir ikke mer balanse ut av det. Det blir bare mer avgrunn.
Tiltakene må være tilpasset individet, messes det. Hvordan ser man for seg at et samfunn skal gå frem for å få dét til i praksis? Den enes brød blir lett den annens død, og en god intensjon kan fort bli til forfordeling.
Et friskt eksempel kommer fra Nederland, der det meste blir gjort på en annen måte. Klarer du å forsere smale smug i Red Light District med rullestolen, sponser staten ditt behov hos de prostituerte. I 2003 ble et lignende prosjekt igangsatt i Vestfold, men i Norge er det et brudd på hallikloven.
Uansett tilgodeser statsfinansiert sengesamba ikke de sosialt amputerte, som heller ikke får seg noe. Denne gruppen må dra opp egen lommebok før de drar ned buksa. Om de ikke bare går og tar seg noe da, det er faktisk en risiko.
Takk for kaffen!
”Jeg kommer inn gratis på alle klubber i Oslo”, sier Sebastian på 23. Det er misunnelsesverdig, selv om det samme ikke kan sies om tilstanden hans. Sebastian ble nemlig født med dysmeli, som i følge ordboka er ’en medfødt misdannelse eller mangel på lem(mer)’. Det hindrer ham ikke å nyte livet, tvert imot.
”Jeg tror jeg har det bedre enn de fleste”, sier han.
Staten betaler vennene hans for å henge ut med ham, og han lever et svært sosialt liv ettersom han er ”annerledes, og folk synes det er spennende” Prisen for alt dette synes han ikke det er verdt å reflektere over.
”På tross av alt jeg ikke kan gjøre, så er det blitt åpnet mange dører som ellers ikke hadde blitt åpnet.”
Han spiller de kortene han har fått utdelt, og smiler bredt når han innrømmer at han til tider har utnyttet sine manglende kroppsdeler skruppelløst. En drink om han er pengelens eller brukt som et sjekketriks. Og hvorfor ikke? Selv om Sebastian aldri har levd under andre forutsetninger, takker han ikke nei til yrkesrettet attføring fra NAV, noe som innebærer at han ikke har lån som må betales tilbake.
”Jeg synes man skal utnytte det man har uansett!”
Sebastian er en lettsindig og likandes kar. Spørsmålet om min begeistringen er betinget av hans handikapp, melder seg. Men hvordan skal man få klarhet i noe sånt? Det er mer trolig at min beundring baserer seg på god kjemi. Jeg har sansen for den som oppdager at han har blir tildelt en viss makt, og tydelig vet å benytte seg av den.
Rettsaktivisten
På andre enden av skalaen sitter Bente. Hun vil ikke kjøpe honnørbillett i kollektivtrafikken, et tilbud som forøvrig vekker hennes harme. Ingen av Sporveiens farkoster er tilfredsstillende for rullestolbrukere. Og ”Honnørbilletten er med på å stigmatisere den funksjonshemmede ved å anta at vedkommende har dårlig råd.”
Damen er skarp som en sabel. Hun setter standarden øyeblikkelig ved å påpeke at hun har tenkt mer på intervjuets konsekvenser enn meg. Hun forteller meg også at med den måten jeg planlegger på, kunne jeg ikke ha vært funksjonshemmet. Jeg har ikke riktig livsstil. Er ikke det et tydelig signal om hvilke posisjoner vi har?
Inntrykket av hennes integritet er plantet. Uutslettelig. Jeg føler meg litt flat, den berømte ballongen uten luft. Og det er hennes personlighet jeg har stukket meg på, ikke hennes lammelse. Men jeg nekter å se gjennom fingrene med hersketeknikken bare fordi hun er handikappet.
Sette ord på det
”Det korrekte betegnelsen å bruke er ’person med funksjonsnedsettelse’”, sier Bente. Hun forklarer viktigheten av at betegnelsene er relasjonelle. Omgivelsene er bare tilrettelagt for dem som når høyt opp på veggen eller tar trappen, ikke dem med andre foutsetninger. ”(Ordet) funksjonshemmet går jo på at man er hemmet.”, sier Bente, ”Av samfunnet!”. At det skulle være kroppens paralyse som hemmer, er altså helt på bærtur.
Ordkrigen er like frenisk som da man oppdaget at Torbjørn Egner hadde skrevet ’neger’ i en bok. Fagsjef i Uloba, Vibeke Melstrøm, skriver opphetet om den språklige stigmatiseringen. Invalid, handikappet, funksjonshemmet er alle lite flatterende ord som bidrar til å holde vedkommende ’lenket til rullestolen’, som heller ikke skal brukes. Disse verbale blunderene. Ikke et alminnelig uttrykk kan tas i bruk, før man utelukker en stor gruppe av befolkningen. Ta beina fatt, på strak arm, som hånd i hanske.
Tungen rett i munnen. For brødsaksa er for mange funksjonshemmede siste matnyttige verktøy. Her kan de ta igjen for tapte armer og bein. På mange måter ender man opp som et hode, og må forlite seg på dennes kvaliteter. Dens evne til å få folk til å se forbi daukjøttet og andre distraherende fordommer.
Se meg, ikke på meg
Som de fleste vil handikappede betraktes og behandles utifra person og ikke trynefaktor. Fett nok, men når Bente sier at hun er mer Bente enn hun er funksjonshemmet, er det grunn til å stusse. Bente ER funksjonshemmet. Hun sier selv at det ikke er mulig å oppheve det.
Og hvorfor skal det være dét jeg ser? Det klinger fordomsfullt. Antar hun at jeg ser på henne stereotypt? Jeg stiller meg uforstående til utsagnet, men tror jeg har truffet en nerve. Folk rykker til når man påpeker at et handikapp ikke borger for et åpent sinn.
Jeg støtter meg til Sebastian: ”Vi lever i en moderne verden, det eneste jeg krever er at folk tenker litt lenger.” Det skal gå begge veier.
Goddag, mann
Alle burde kanskje ha en kilde til førstehåndskunnskap, men det oppstår et dilemma. Om du ikke kjenner noen som sitter i stol, kan det føles veldig kunstig å skulle oppsøke noen for å utvide horisonten. Da gjelder det vel å vente til noen kommer rullende. I mellom tiden kan forberede oss. Det er ikke til å stikke under rullestolen at funksjonsfriske mennesker kan være både trangsynte og lite kreative.
Hvordan skal du ta noen i hånden som mangler den? Vi vil jo bli kjent og opplyst, vi har jo sympati og medmenneskelighet. Det at noen sitter i rullestol er i høyeste grad et menneskelig fenomen, og vi anerkjenner at deres ansvar for seg selv går vår sorgløse sprading en høy gang.
Men vi trenger å behandles tålmodig vi óg. Det tar tid å venne seg av med følelsen at vi må kompensere ved å gi handikappede ubegrenset spillerom og sosial immunitet.
At funksjonshemmede lever godt på vår velvilje, er kanskje en myte. Men uansett må vi gjenopprette balansen ved å ta tilbake den overstrømmende forståelsen. Uten at det skal være noe diskriminerende i det.
Inni er vi like
Alle skal stille likt ved start. Dersom man vil komme den mekaniske men-han-er-jo-handikappet-sympatien til livs, må man tørre å slipe kniven og rispe litt i protesene. De tåler det og gleder seg over å vise mer av sitt artilleri. Herregud, de klarer seg utmerket sjøl. Med litt hjelp. Men ikke med urettmessig goodwill.
I ’Verdien av uenighet’ formulerer Knut Olav Åmås elegant hvor farlig et samfunn i konsensus er for mangfoldet. Blir vi en nikkende gjeng dukker, er det ikke lenger plass til annerledeshet. Den som våger å si noe som bryter med konformiteten, blir sett på som abnormal. Det er dette som skal bekjempes. Det må være verdifullt å skille seg ut, uavhengig sympatimengde. Det er det man skaper utifra seg selv, man skal få kred for. Vi er rundt.



