Bendik Wolds essay

Vi kommer inn i Klassekampens lokaler i Grønlandsleiret, og må vente på Bendik som sitter i telefon. Ellers virker ikke redaksjonen like hektisk som i diverse tv-serier, ingen skriking deskene imellom, ingen mennesker som haster opp og ned korridorene. Det er vel ikke så mye å hisse seg opp over i dag, da.

            Bendik er liten og smidig, ikledd Fred Perry, motstrøms nok.Vi blir loset til ”kantinen”, et bord i samme trefarge som resten av redasksjonsmøblementet, og Bendik byr på vann og svart kaffe i proletarisk ånd. Vi beundrer det spottende oljemaleriet for enden av bordet, blant de profetisk fremstående karakterende er Bush med bensinpistolen djervt rettet mot et stearinlys.

 

Vi takker for at han tok oss imot, og åpner ballet med å spørre hva en skribent som ham liker å lese.

 

”Jobben min her på Klassekampen er å holde meg oppdatert om hva som gis ut av samtidlitteratur. Det blir en del lesning, og alt er ikke like lystbetont. Profesjonelt er det 50/50 skjønnlitteratur og sakprosa, men privat fortrekker jeg sakprosa.”

 

Et essay kan derfor godt falle Bendik Wold i smak, men det må være ført i pennen av en engasjert skribent og skal ha en agenda.

 

”Jeg vil gjerne lære noe! Det gjelder også som skribent, da jeg ofte skriver om temaer jeg er nysgjerrig på.” Først når essayet har et genuint ønske om å forandre verden og gjøre det til et mer oversiktlig sted, er det et godt essay, uttaler Wold. Han mener det er litteraturviterene som har førsterett på defineringen, og for ham er innholdet i fokus. Uttrykket blir viet omtanke, men budskapet er det vesentlige.

 

Men hva gjør en essayist for å få frem nettopp det?

 

Wold klør seg på haken og lener seg bakover før han begynner å snakke om sin egen produksjon. Personlig forholder han seg ikke aktiv til sjangerern eller dens krav.

 

”Jeg setter meg ikke ned og tenker at: ”nå skal jeg skrive et essay .” Jeg har et intuitivt forhold til det, og har funnet frem til mtt eget modus.”

 

            Det er begjæret som driver ham, og ikke bare vitebegjæret. Smilende innrømmer Bendik at han selv skriver essay utifra et ønske om å overbevise, utbre sin lære og ”få rett i en masse diskusjoner.” Han griper kaffekoppen uten å se på den og kommer til selvinnsikten om at det er egoistisk motivert.

 

”Jeg vil sette skapet på plass, henge bjella på katten, sette ned foten.”

 

Et essay skal altså være en tydelig stemme som setter i gang prosesser. Wold fremholder at et essay i bunn og grunn handler om overbevisning, og er altså ikke noe man skal gjemme sine tanker og hensikter i.

 

”Et essay skal være flammende, noe brenner, noe står på spill både for skribent og leser.”

 

Man kan godt komme til en konklusjon – det er et poeng å komme til en konklusjon. Det blir ingen hemmelighet at Bendik sverger til Bacons variant av essay, altså det didaktiske.

Hans personlige definisjon av et essay er ”en engasjert sakprosatekst kan boltre seg med et mangfold av virkemidler for å få frem et politisk eller faglig poeng.” Målet er å overbevise leseren om et eller annet, ha en synlig agenda og vite hvor han er på vei.

 

Men for Bendik Wold det er ikke mannen i gata som skal påvirkes, snarere de innvidde og den litterære offentligheten. Man må skape en friksjon som hindrer at den kritiske offentligheten blir for innelukket, og prater for pratens skyld. Essayistikken er derfor slett ikke dårlig som politisk verktøy. Gjennom teksten ønsker Wold å få frem de autentiske argumenetene, og bryte ned skillet mellom prat og praksis.

Vi beveger oss inn på essayets synder. Bendik Wold gnir haken som en på en magisk lampe og anklager Montaignes opprinnelige variant for å være nærmest selvforelsket i sin fabulering. Den ukritiske utstillingen av jeget har Wold ikke mye til overs for.  Derimot skal stillingen skal være tydelig, for tydelighet er en dydene innen essayistikk.

”Man må man velge side og sette sitt personlige engasjement på spill, for å ikke miste sin integritet og sine argumenter.”

 

Skribenten må tenke over hvilken rolle han skal ta, for det kan få konsekvenser for hvordan teksten leses. Men holdingen er ikke alt. Balansen mellom innhold og språk er en annan dyd Bendik nevner. Argumentene selv er med på å forme språket. Både fordi Wolds mottakere er på samme felt som ham, og han derfor ikke behøver å ”senke seg ned på normalspråk-nivå”, men også fordi språket gir tanken motstand og setter argumentet på prøve.

 

”Et ressonement kan være tydelig i tanken, men hullene dukker opp når man omsetter dem i språk og helsetninger på papiret.”

 

Sitt stringente syn på essayet til tross, ikke sjelden vil teksten, det skrevne ord, kunne få sitt eget liv og dreie deg i en retning du ikke forutså. Og dermed ender ordflommen fra Bendik Wold, skribent, dissident og forlagsredaktør in spe, med ordvalgets ytterste konsekvens:

 

” Det er språket som styrer. I blant er det nødvendig å justere ditt eget syn på verden i forhold til det.”.