ekfrase
juni 1, 2008 
Henri Rousseau 1904 Scout Attacked by a Tiger
olje på lerrett
Henri drømmer. Han beveger seg litt i søvnen, og teppet sklir av skulderen hans. Gardinene blafrer. Øyelokkene flimrer. I rommet kaster pensler og canvas skygger over veggene. Henri våkner.
Jeg hadde vært utenfor grensene til mitt miljø, enda en av disse drømmene om jungelen. Bildet var så overbevisende og naturlig, men gled over i nettopp det den var, en drøm. Langsomt forduftet skyggene, raslingen og den dype lyden av tigerens fulle oppmerksomhet. Jeg lå igjen med en slags sorg og en emmen smak i munnen, pirket med fingeren på innsiden av kinnet, malte noe tegn i det hvite belegget der inne. Smaken av det tapte bildet.
Henri reiser seg og blir sittende litt på sengen, han stirrer rundt seg, inn i rommet. Etter noen minutter reiser han seg, og teppet glir helt av ham. Han er naken under. Litt hutrende svøper han seg inn i lakenet, teppet blir liggende på gulvet. Rundt livet festet han skjerfet noen hadde glemt igjen, det er blodrødt i halvmørket. Henri går bort til lerretet ved vinduet, organiserer sine pensler og farger, stryker over den hvite flaten.
Det var denne følelsen av noe fjernt, en distanse til mitt trygge atelier. Det var en skrekk for verden, livet. Men mest av alt for menneskene. Jeg streket raskt opp restene av drømmen, og så figurene vokse som gress på bommullsstoffet. Delacroix var hos meg da, og tigeren ble født mellom spaltel og dynamikk, skogen ruvet tyst og dystert omkring ham, månen var skjebnesvangert full.
Henri lar penselen synke, og vender seg mot vinduet. Han legger fra seg paletten og lener seg på karmen, lar hodet svinge fra side til side. Skuldrene ser anspente ut, lakenet strammer over ryggen. Han trekker pusten dypt, rister av seg noe usynlig og vender tilbake til arbeidet, lar penslene vaske over skisselinjene. Et bilde kommer til syne. Henri produserer ”Scout Attacked by a Tiger”.
Jeg falt i staver og blikket søkte seg ut av seg selv. Men det der ute bød ikke på noe overraskelse. I fysikken var jeg der jeg alltid har vært. Pariserlyene speilte seg i stjernene. Mitt indre var dekkte av disse vekster mine hender fortalte om, når jeg så dem fremfor meg, husket jeg dem. Kommer de alltid til å finnes? Menneskene ville herske over dem også, som de ville herske over dyrene og hverandre, over hele verden. Og kunne de det ikke, tilintetgjorde de og forkynte at det var for sin egen redning. Men det skal bli ders egen undergang.
Henri krøker seg sammen og hikster, retter seg opp, river av det røde magebeltet og faller sammen igjen. Med et rop river han ned kull og fortynningsmiddel, fuktemiddel og palettkniv. Fillene daler mot gulvet. Han legger seg bakover og stirrer opp på lerretet nedenfra. Lakenet er flekkete. Henri gråter.
Jeg kunne se dem fra bunnen, der jeg lå. Menneskene hadde misforstått sin verden, mishandlet den og mistrodd den. Slik rytteren forsvarer sin døende kamerat, er mennesket rasende blindt i kampen mot de majestetiske kreftene naturen innehar. Blind for det teppet av myke, gjestmilde blader som former en barmhjertig grav. Blind for spydets malplasserthet i tigerens selvsagte overtak. De hører ikke hjemme her. Hesten er også redelsslagen, ute av sitt element, falt mellom to stoler besatt av mann og beis. Vi hater vår forutsetning. Det er ikke lenger håp for grønt.
Henri er død og begravet.
