pleier og værre

Den illsinte knuten rundt solarplexus løsner grepet, og skuldernivået renner ned til normalstanden. Den enorme trettheten han har vært offer for de siste ukene tar et opphold, og det er som om han kan se tiden løse seg opp foran øynene sine.

 

Hun har ristet av seg siste rest av motforstillinger, og sitter med håret fordomsfritt flytende nedover ryggen. Mens han stabler ord på hverandre, vender hun kroppen mot ham, en centimeter ad gangen. Det er en åndsfraværende og desto mer instinktiv handling. Så jeg kan se og høre deg bedre, bestefar. Hun har gitt opp den profesjonelle kroppsbeherskelsen, det er ingen som lenger overvåket legemets bevegelser.  Det er sjelden hun er mindre opptatt av det, men likevel mer seg selv.

 

Den lette varmen som strømmer inn i låret hans, når helt inn i gallesteinene, og smelter dem. Hun sitter komfortbelt tett inntil ham, og nå omslutter hennes oppmerkomhet historien han serverer. Det er ikke ordene som er viktige. Han har heller ingen fyndige poeng og formaninger parate. Hun lytter likevel, og smiler. Noe nytt har dukket opp i auraen hennes, det er såvidt han oppfatter det, selv med underbevisstheten. Det er så fremmed, så lenge siden sist.

 

Ikke det at hun hadde forventninger, nei, hun næret snarere en frykt. Gruet seg. Den gamle grinebiterern var ikke akkurat en ukjent karakter i skrekkhistoriene som ble utvekslet mellom sukkerbiter og kaffeslanter på pauserommet. I bland kunne det virke som svartmaling var den trivligste av aktivitetene når pleierene hadde sitt tiltrengte avbrekk. Pussig.

                  Men hun tar som regel avstand, hun er en god sjel. Litt prippen, kanskje, men heltinnen i denne historien. Nå vokser respekten i henne som en gressplen, alle aversjoner legges under torva. Det grønne, tette teppet fôrer hennes medmenneskelighet og gjør seg selv fristende å lene seg tilbake på.

 

Hånden hans hviler på kneet. En utslitt arbeidsneve med tydelig gikt, tung over de blankskurte ravinene i cordstoffet, ikke langt fra hennes barnslig butte fingre. Den ene av disse er rammet inn av en tynn sølvring, like skarp og forsiktig som hans nyfødte håp. Det som skal til er å strekke ut hånden, så vil han faktisk nå henne. Hun har nådd ham for lenge siden, i det øyeblikket de satt seg ned, hun hadde tatt albuen hans og gransket ham da hun lot ham få velge hva han ville ha. Det hadde slått an en forsiktig ringling av porselensklokker, skjørt og litt irriterende, men oppmersomhetskrevende.

 

Nå tok han følgende, skrelte av seg sitt  forsurede image. Hvorfor er jeg slik i utgangspunket?  Nå ser jeg at jeg ikke er midt i universet, ingen grunn til å være vonbråten for det. Å gi den annen plass til utfoldelse gir gjenklang. Den velvillige utvekslingen akselererer, begge har fått løpeline. Nå er de helt frakoblet.

 

Kaffen smaker henne i dag. Den bader i munnhulen hennes og sender frydefulle signaler til smakssenteret. Kaken er sannerlig det beste han har satt til livs, helt skrekkinngytende i kolesterolmåleståkk, men et pusterom i diettfengselet. Dø skal man jo likevel.Ikke engang grus i en blære eller fler kan hindre det. I mellomtiden kan man finne en god stilling i sofaen og dele på Napoleon og samtale.

 

Nå gjenkjenner han det. Tryggheten. Strengt tatt mangelvare hos den eldre garde. Ikke noe han har sett for seg skulle inntreffe i dag. Det er henne. Smilet hennes løser opp alvoret hans. Det drypper ned som forløste tårer og fordamper i atmosfæren de har skapt, mettet av varme. Han ser hvordan kinnet henne passer perfekt inn i den krummede hånden hans. Hun har kledd av seg alle hemninger selv, og naken tar hun samme hånden .

Glemt er arbeidsskjema, sprengferdig av gamle mennesker med minus på omsorgskontoen, de innlærte holdninger, hennes angst og han reservasjon. De finner simultant ut at de ikke behøver forstille seg, avstanden er opphevet. Engelen velsigner det klarsynte øyeblikket, og fortsetter sin vandring gjennom lokalet. Han renser stemmen, men lar det bli med det. Hun hever blikket og gjennomborer ham med fellesskap. Han har aldri følt seg så tilrette, så…rett. Det føles nesten ut som å dø. Frigjort fra frykten, hyggen hogget inn i gravstenen.

 

De trekker pusten i kor, og skjenker hverandre lynraske smil som kommentar. Nå kan de virkelig se hverandre, ikke bare konturene, tåkete mot en anmasende bakgrunn. En tilflukt dypt i orkanens øye. Nytelsen er nesten smertefull. Så tilstede, dog så flyktig, det vet de begge. Men de som har vært ute en vinternatt før, kan grave seg ned i tide. Etter dette møtet skal ikke hverdagens trivialiteter ta knekken på ham! Alle sanser er som nyflikket, alle smaker forsterket. Ja, så nær som den bitre, den er helt forduftet.

 

Hun er renset for seg selv. Perspektivet har listet seg gjennom øynene hennes og inn i hjernebarken. Den største gleden du kan ha, er å gjøre andre glad. Barnerimets selvfølgelighet blottes, hun blotter tennene og han stemmer i.

 

Smilet blir et sammendrag av siste timers følelsesregister. Eller kanskje en ouverture til de kommende. Takknemlighet og gjensidig glede spilles mellom de to menneskene, som på en tennisbane. Litt er gitt, og et hav kom fossende tilbake. Leken er over for denne gang, men stemningen sementert inn i to sinn. Født av plikt, men porten til paradis.

 

 

Alle kan unne seg det.