Som stillheten når du nevner den

                                                                      

Jeg er så forbanna lei av sannhet nå. Den kliner seg opp i ansiktet mitt med stinkende kjeft. Den hvisker meg sleskt opp i et hjørne. Skifter vekt fra det ene benet til det andre, en skjelving går gjennom lårmusklen. Sannheten er at jeg ikke får til dette. Alt jeg sier er sant, men ingen synes å tro på det. Det er ikke noe å tro på eller ei, det ER sannheten. Men jeg er jo hverken dritings eller drittunge, de berømte forkynnere av det sanne. Ordene rakner i skallen, de renner seigt ut mellom tenna, men når aldri frem. Jeg ber om pent vær.  Du oser ut en tåke av mistenksomhet jeg lett går vill i. Og sannheten er at du manipulerer meg. Det veit vi begge. Du insisterer på sannheten, og du har jo fått den, men ikke DEN sannheten. Et kaldt røsk i skrotum, på stedet hvil i sement.

                 

Jeg er så forbanna lei av sannhet nå. Den kliner seg opp i ansiktet mitt med stinkende kjeft. Den hvisker meg sleskt opp i et hjørne. Skifter vekt fra det ene benet til det andre, en skjelving går gjennom lårmusklen. Sannheten er at jeg ikke får til dette. Alt jeg sier er sant, men ingen synes å tro på det. Det er ikke noe å tro på eller ei, det ER sannheten. Men jeg er jo hverken dritings eller drittunge, de berømte forkynnere av det sanne. Ordene rakner i skallen, de renner seigt ut mellom tenna, men når aldri frem. Jeg ber om pent vær.  Du oser ut en tåke av mistenksomhet jeg lett går vill i. Og sannheten er at du manipulerer meg. Det veit vi begge. Du insisterer på sannheten, og du har jo fått den, men ikke DEN sannheten. Et kaldt røsk i skrotum, på stedet hvil i sement.

 

Hva var det som egentlig skjedde? Lenge har jeg diktet opp handlingen i hodet, og det er din feil. Selv har jeg ikke hatt noe behov for å formulere en reaksjonskjede, sannheten om det som skjedde, minutt for minutt. Hva var det egentlig som skjedde? Å skulle sette ord på et vagt minne, en drøm. Du venter. Alle ordene henger råtnende imellom oss, tause som julesnø, som pulesnø. Hvorfor gjorde jeg det? Hva fikk det til å skje?  Snø som får deg til å ville pule, ta hardt tak i din neste, den nærmeste, hvem faen som helst, og trykke, presse, sprenge deg inn og avsted. Det er ikke noen unnskyldning, det er ikke engang en forklaring. Men det er sannheten!

           

Du blåser opp løgnalternativer, airbager som liksom skal redde oss. Forslag, velg og vrak. Hvilken type er det? Å holde tilbake info er også løgn. Men bare om det finnes noe som faktisk holdes tilbake. Eller? For ellers finner jeg opp en sannsynlig grunn, et fantasimotiv. Det er sosial hjernevasking. ”Jeg veit ikke”, det duger ikke. Det er løgn. Noe må jeg jo ha tenkt? Nei. Du ljuger. Nei. Presser jeg fram en fabrikert sannhet er det i alle fall en løgn. Jeg rensker stemmen og faller ut et øyeblikk.

            

Nå har jeg gitt opp. Jeg omfavner apatien og den omfavner meg. Nok et sidesprang. Du ber om det du ikke kan få, fordi du ikke vil ha det jeg kan gi når du ber om det. Svetten lukter diesel og bedervet, leppene smuldrer under min desperate tunge. Jeg er så jævla trøtt. Vi er fortsatt omringet av en fiendlig stemning som tetter bronkiene med mugg. Dette er jakten på den edleste, mest opphøyde av alle dyder. Det vi helst vil beherske, kjenne igjen og kunne servere, på gullfat og hverdagsservise. Jeg kjenner igjen det som kalles simulacra. Vi skitner oss til i higen etter det rene. Nå har jeg gitt opp. Samvitigheten har krampe, selvransakelsen er utmattet. Den ligger etterlatt der dydene masjerer mot den abolutte sannhet. En etter en stuper de. På veien mister vi alt det vi kjemper for å beholde. Nå har vi gitt opp.

 

Nyter du av dette nivået av selvskading? Mener du at det smertefulle er det eneste autentiske? Underkjeven sikler ut ord; det jeg sier er sant: det naturlige er det eneste autentiske. Ikke det konstruerte. Ikke det påførte. Du bjeffer til med blod i øynene. Det er jeg som har vært unaturlig, gått utenfor sirkelen, røsket i stykker grensen og trengt meg ut, gjennom og inn i en annen. Jo, men ettersom det smerter deg  så jævlig, må det jo være noe autentisk ved det. Dine ord. Nå er det jeg som manipulerer deg, men du svarer med et blikk som en rasende heimlich manøver. En hatflat hånd sender mitt lille overtak ut av ledd, hudflaten brenner og jeg dekker den med min egen hånd. Jeg kan kjenne varmen av deg gjennom avtrykket du satte på kinnet mitt.

 

Sannheten er: jeg gjorde det fordi jeg ikke kunne la være.

Men det jeg sier er sant: det var alltid deg jeg elsket.